Klipt og limt: Industriarbeidermuseets samlinger

Artikkelen som følger under blei laget i løpet av prosessen med arbeidsplassens nye Innsamlingspolitikk; et arbeid som ble avsluttet en gang på nyåret i 2011. Samme sted publiserte et hefte med tittel Ein Dal - To museum. Artikkelen var del to av det heftet og publikasjonen er ennå tilgjengelig fra Norsk Industriarbeidermuseum. Heftet handlet om Vestfjorddalens to museum. Det eldre (Rjukan- og) Tinn museum og "nykomlingen" som ble etablert på Vemork på 80-tallet. Kollega Ragnar Dybdal skrev del en av heftet.

Under tittelen Klipt og limt kommer ting jeg har publisert før, vanligvis på papir. Opphavsmannen hevder sin rett til eget åndsverk.

Industriarbeidermuseets samlinger,

1983 – 2010

Industriarbeidermuseets gjenstandssamlingers historie begynner i 1983 og har dermed en alder i slutten av tjueåra. I denne artikkelen beskrives idegrunnlaget for museet før det gis en vurdering av hvordan man praktisk, først og fremst gjennom kontakten med giverne og registrering av objektene, har løst innsamlingsarbeidet. 

Hovedfunnet er at de beste delene av museets gjenstandssamlinger er preget av en spesiell samler, Margreta Eikanger, samt av noen arbeidsplasser på Hydro Rjukan fabrikker.

Et museum for Industriarbeiderkultur?

I en lokalhistorie publisert i år 2000, sytten år etter at Industriarbeidermuseet ble stiftet, konkluderte forfatteren kapitlet om Arbeiderkultur slik:

”… arbeiderbevegelse(n)… har satt spor etter seg. Den fortjente et minnesmerke

knyttet til industrireisning, arbeidsliv og samfunnsliv, sitt virke som kulturbærer i

vid forstand. Det er utgangspunktet for Norsk Industriarbeidermuseum.”[1]

Helge Dahls historieskriving fulgte i stor grad Partilinja. Hans analyse av arbeiderkulturens posisjon og selvsagte krav om monument var en hyllest til arbeiderbevegelsen som han kjente godt fra innsiden. Personene som kjempet igjennom etableringa av museet, hadde et et nettverk med solide kontakter i fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Helge Dahls vurdering av arbeiderkulturens misjon og beskrivelsen av museets utvikling i perioden etter 1983 er befriende ubeskjeden.[2]

Den offisielle forhistorien til museet, ennå vedtektfestet, begynner med 1978-utgaven av Industriarbeiderdagene. Rjukan og Arbeiderforeninga var vertskap. Arrangert av Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, LO og AOF har den fire dagers markeringen blitt beskrevet som en feiring av Rjukansamfunnet og arbeiderbevegelsen. Ideen om et industriarbeidermuseum plassert her ble introdusert og fant oppslutning.

I første del av Dahls fortelling var industriarbeideren og arbeiderkulturen de sentrale historiske subjektene som skulle få sitt museum, men helt sånn ble det ikke. Formelt skulle man ha tre bein å stå på. Tilleggene som kom med i vedtektene, var vannkraft og elektrokjemisk industri. Så kunne man ikke la være å legge til det fjerde beinet: Krigen.

Dahls forklaring var at det var umulig å ”isolere arbeiderkulturen” i Rjukans ”omgivelser”.[3]

Hvis man fokuserer på hvilke aktører som ble toneangivende for museumsstiftelsen – representanter både fra Tinn kommune og fra Hydro – så er han nok inne på hvorfor man måtte programfeste dette. I tillegg så var det nok slik at noe tematisk bredde var påkrevd når man skulle hente driftstilskudd fra offentlige myndigheter.[4]

Men utgangspunktet var historien om arbeiderbevegelsens store kulturvirke eller arbeiderklassens utvikling, veldig forenklet, fra fattigdom til samfunnsbærere. En av sosialdemokratiets store fortellinger kanskje? Tilleggene med industrihistorie og krafproduksjon var nok uansett hjertesaker for minst en sentralt plassert aktør: Styreleder i museet og leder i LO, Tor Halvorsen.[5]

Denne svært korte, i noen grad karikerte og veldig forenklede, framstillinga av museets utgangspunkt og mål er ikke ment å være gjennomgripende i forhold til hvem som gjorde hva til hvilket tidpunkt. Det prøves å gi en essens av hva Industriarbeidermuseet skulle tilføre landets museumslandskap, og på de neste sidene skal NIAs historie spores gjennom samlingenes utvikling.

Spørsmålene her dreier seg rundt hvordan man praktiserte innsamlingsarbeidet. Hvordan bygde man opp samlinger av gjenstander som kunne si noe om arbeiderkulturen. Og det store spørsmålet: Lar det seg gjøre å vurdere om NIA har lyktes med å oppfylle stifternes fyndord?

To tiår med innsamling – et par store linjer

Museumssamlinger er konkrete kulturelle fenomen og er konstruert. Man kan vel trygt si at innsamlingsarbeidet og forvaltningen av samlingene er det mest grunnleggende eller den første funksjonen til museene.[6] Innsamlingsarbeidet her begynte først på 1980-tallet, enten i 1982 eller i 1983, men de første museumsnummerne ble skrevet på gjenstander og registrert i 1984.

Enkelt skildret blir en gjenstand del av samlingen idet den beskrives, først og fremst ved hjelp av tekst. Dette gjør at objektet blir del av systemer som museets ansatte, først og fremst, skal bruke, og gjør at omgivelsene rettelig kan forvente at tingene bevares for all framtid. Dette er på flere måter en forvandling. Gjenstanden går fra private hender og inn i fellesskapets eierskap. Gjenstanden trer ut av sine gamle omgivelser hvor dens funksjon og posisjon nærmest er gitt og inn i en helt ny sammenheng. Generelt: Gjennom registrering, bevaring og magasinering prøver museet å legge til rette for at objektet en gang i framtida får nytte. Temaet her er hvilke verdier som knyttes til gjenstandene i dette systemet, i det som vanligvis kalles katalogen, eller hvordan tingene i samlingene beskrives.[7]

I september 2010 er det rett under 4200 museumsnummer i NIAs gjenstandssamlinger. Tinn Museums samlinger er ikke inkludert i dette tallet. Objektene er gitt et tall i minst ett av to forskjellige nummersystem, et eldre som er avsluttet mens det nyeste systemet til stadighet vokser. Det skal anmerkes at disse nummerne, museumsnummerne, er representasjoner. Mange slike nummer inneholder til dels svært mange gjenstander, og det er derfor en god del flere ting i samlingene enn det nevnte tall.

Som tabellen under viser, ble storparten av innsamlingsarbeidet gjennomført fram til midten av 90-tallet. Samlingen nådde nesten 3900 museumsnummer allerede i 1995. Det er dermed perioden fra 1983 til 1995 som skal analyseres.

Figur 1: Registrerte museumsnummer per år, 1981 – 1999; til sammen 3948

Dernest er det slik at prosessen med å overføre ting til samlingene er knyttet til noen konkrete forhold og personer. En mulig forklaring på at samlingene for eksempel ikke vokste noe særlig etter 1995 kan være knyttet til at Hydro Rjukan fabrikker i stor grad var avviklet.

Noen få personer og en industribedrift er de desidert største giverne når man teller gjenstander. Det følger at disse vesentligste, enkeltstående samlingene skal beskrives. I så måte kan de fem største giverne, tolket innenfor bestemte rammer, være ansvarlige for noe over halvparten av gjenstandene i museets samlinger. Videre inneholder disse fem store samlingene 2/3 av gjenstandene hvor man har registrert opplysninger om giveren.

Selv om veldig mange forskjellige personer i og utenfor lokalsamfunnet har gitt gjenstander til museet, så er det ugjendrivelig slik at tre kvinner, en industribedrift og en merkverdig kategori med navn ”Ukjent giver” i svært stor grad preger Industriarbeidermuseets samlinger.

Tabell 1: De fem store m.m. i femårsperioder 1980 -2010 og andel av NIAs samling p.t.

Givere	80-85	86-90	91-95	96 - 00	00 - 05	2006 - 10	SUM
Hydro	8	138	368	36	0	0	550
Eikanger	98	161	185	49	0	0	493
Coward	277	7	101	2	0	0	387
Rising	95	0	48	0	0	0	143
Ukjent	4	2	515	0	0	0	521
De fem store							2094
Med "noe" registrert som giver							3194
Totalt							4196

Det er ikke funnet mange føringer innenfra museet i forhold til hva man ønsket å fylle samlingene med. Jo, man har ved noen korsveier vært i dialog med Hydro og enkelte kraftprodusenter, men dette er unntakene som bekrefter hovedlinja: Det er giverne som først og fremst har valgt ut hva som nå er Industriarbeidermuseets samlinger. Derfor er fokuset på de fem store, og så vidt katalogen kan tolkes er dette også de fem største giverne til samlingene. Innimellom kalles disse samlere, definitivt en god beskrivelse på Margreta Eikanger, men ikke dekkende for AS Hydro.

Det skal presiseres at dette forholdet i stor grad var knyttet til museets egen situasjon som organisasjon. Man balet med små ressurser – mindre enn fem stillingshjemler – i en periode hvor hovedfokuset var istandsetting og ominredning av Gamle Vemork Kraftverk. Det var en rimelig stor prestasjon å gjennomføre alt det man skulle i løpet av 80-tallet. Midt i en hektisk oppbyggingsfase evnet man faktisk å ta i mot gjenstander som kunne brukes til historieformidling, og som samtidig var en begynnelsen på en helt ny museumssamling.

Lokalt var entusiasmen stor, en entusiasme som daværende direktør, Bjørn Edvardsen, målbar til det fulle. Holdningen utad til lokalsamfunnet var at museet ønsket seg gjenstander, man takket prinsipielt nesten aldri nei. I så måte lyktes man godt med å engasjere lokalsamfunnet. Innsamling og registrering av et par tusen gjenstander i andre halvdel av 1980-tallet var en stor prestasjon.

Hydrosamlingen

Det er nærmest gitt at en stor del av samlingen til et industriarbeidermuseum, kanskje spesielt i Telemark, måtte ha tilknytning til industrikonsernet Norsk Hydro. Ikke fordi konsernet fremdeles eier de største industribedriftene i fylket, det er noen år siden, men fordi det i mange tiår var den store industri- og fabrikkeieren. Hydro eide mye land, naturressurser, fabrikker, transportårer og praktisk talt en hel by.

Dette var også tilfellet for Rjukan og Vestfjorddalen, et sted som kan ansees som begynnelsen til det som i dag faktisk er flere multinasjonale selskaper. Rollen til Hydro kan vanskelig overvurderes, og forventningen til museet på Vemork har nok hele tida vært at mange ting som dokumenterte bedriftens aktiviteter, skulle bevares nettop på Industriarbeidermuseet. Så er også tilfelle, men hvordan gjenstander beskrives og om de finner veien inn i en museal samling, er en helt annen sak. Men situasjonen lå til rette for en slik innsats, og omgivelsene forventet det.

Først et lite sidespor. Lykkeligvis er det ikke bare bevart gjenstander fra Hydro på Vemork. Minst to andre vesentlige offentlige samlinger eksisterer ellers i Telemark, og mange flere ellers utenom fylket. Nå skal det ikke spekuleres i hvor representative eller gode disse samlingene er, men de er ennå i større eller mindre grad aktive. Dette siste er vesentlig rett og slett fordi et levende engasjement for bevaring av slikt gjør at ting som en stund har vært private eiendeler, når som helst kan gis offentlige museer og samlinger.

Overføringen av en ting til en offentlig samling er en nesten helt nødvendig transaksjon i museenes innsamlingsarbeide. Denne overgangen har i så måte sine bestemte betingelser og sine særtrekk for Hydrosamlingens del.

Brorparten av Hydrogjenstandene kom ikke inn i perioden da museet startet opp og Hydro ennå hadde en vesentlig produksjon på Rjukan. Størsteparten av gjenstandene kom faktisk inn da man begynte å ane avvikling eller riving – for eksempel i tilfellet Syrekonsentrasjonsanlegget – av avdelinger og produksjonslinjer.[8]

Innsamlingsarbeidet var i liten grad preget av at det var bedriftens politikk å bevare ting ved Industriarbeidermuseet. Nei, det var mye oftere slik at ansatte ved noen av arbeidsplassene på fabrikken – både funksjonærer og arbeidere i den grad slike kategorier hadde noen betydning - snarere bestemte hva som skulle gis. Motivasjonen for å bevare noe ved museet før det skulle kastes eller en bygning skulle rives, virker derfor å ha vært sterk i noen arbeidsmiljøer. Og motsatt: Ved enkelte kontorer, verksteder eller produksjonlinjer var interessen for bevaring liten.

Tabell 2: Antall gjenstander knyttet til brukersted

ved Hydro Rjukan fabrikker

Avdeling	#	%
Generelt Hydro	144	26,8
Instrumentavdelingen	54	10,1
El-verkstedet	16	3,0
Laboratoriet	55	10,2
Hydrogenfabrikken	10	1,9
Syra	74	13,8
RjB's elavdeling	25	4,6
Verneavdelingen	18	3,4
Mekanisk verksted	71	13,2
Andre	36	6,7
Kraftverkene	34	6,3
Totalt	537	100

Hydrosamlingen er i så måte en samling som har stedlig tilknytning til fabrikkområdet, dens opphav er knyttet til bruk rundt omkring på et bredt spekter av arbeidsplasser – fra brevarkivet til støperiet – men de aktive giverne var veldig mange forskjellige ansatte ved bedriften.

Denne artikkelen er ikke en industrihistorisk beretning. Allikevel, en industrihistorisk samling med opphav på Hydro må nødvendigvis, faktisk i stor grad, komme fra de arbeidsplassene som har eksistert på innsiden av fabrikkgjerdet. Fabrikkområdene til Hydro i Vestfjorddalen er omfattende og var under stadig utvikling etter oppstarten i 1911. Få gjenstander fra det som hadde vært Rjukan Salpeterfabrikker produksjonslinjer, som kanskje var tatt ut av bruk for flere tiår siden for eksempel tønnefabrikken, var tilgjengelig for bevaring. På 90-tallet stirret mange i hvitøyet at arbeidsplassen skulle bort og ønsket at elementer av den skulle på museum. Bevaringsprosjektet handlet derfor i stor grad om bevaring av ting som akkurat var tatt ut av bruk eller ting som snart skulle vekk.

I perioden fram til år 2000 kom det inn 550 gjenstander knyttet til Hydro som giver, og størsteparten kom inn først på 90-tallet (se tabell 1). En opptelling av hvilke virksomheter på fabrikken som kom med ting og hvor mange de kom med, er først og fremst et vitnesbyrd om hvilke miljøer som var mest aktive, eller kanskje hvilke steder på Hydro som hadde fungerende relasjoner til Industriarbeidermuseet. Det var en god blanding av små og store kontorer, verksteder, fabrikker og lignende. Flesteparten av gjenstandene er heldigvis katalogisert med såkalt brukssted.

Men en rekke små og store arbeidsplasser som ennå eksisterte, leverte faktisk aldri gjenstander. Hvorfor det ble sånn, skal ikke utdypes her, men de som på noen måter glimrer med sitt fravær er snekkerverkstedet, jernlageret, portvakta, smia og flere steder for gjødselproduksjonen (pakkeriet, sikteanlegget, forbreningsanlegget, tårnhusa, kjøleanlegget og inndampningen).

Hvor personavhengig denne prosessen kunne være, tydeliggjøres av at viktige ansatte ved museet hadde en fortid på den arbeidsplassen (”bruksstedet”) som leverte flest gjenstander. En transaksjon som naturlig nok sikkert ble motivert av at Syrekonsentrasjonsanlegget skulle rives i 1993.

Blant de som leverte gjenstander skal man legge merke til at Laboratoriet og Instrumentavdelingen til sammen leverte godt over 20 prosent av tingene i Hydrosamlingen; funksjonærer, laboranter og ingeniører er antagelig i noen grad overrepresentert.

Når det gjelder hva slags ting som er del av Hydrosamlingens 550 museumsnummer, så er det noen grupper det er desidert flest av. Den inneholder 130 forskjellige måleapparater og anslagsvis hundre forskjellig håndverktøy. Forskjellige skilt og plansjer er også en stor gruppe på omtrent 70 gjenstander.

For å danne et mer spesifikt bilde, knyttet til noen konkrete gjenstanders fortolkning, er det gjort et utvalg av ti gjenstander hentet fra Syrekonsentrasjonanlegget.

Dette er ti større og mindre ting som kan sammenfattes med ordene oppslag, beredskapsutstyr, verktøy og oppbevaring. Samtlige ble i stor grad gitt til museet på grunn av produksjonens avvikling og Syras snarlige riving og ble overført til museet i to-tre forskjellige runder.  Verdiene de har med seg som museumsgjenstander er nok først og fremst knyttet til de funksjonene de hadde på arbeidsplassen, og de er små utvalg eller rester av noen arbeidsplasser som er ugjendrivelig borte.  Dette var funksjoner knyttet til bemanningsrutinene (to skiftplaner og ett oppslag med arbeidsreglementet), sikkerhet og beredskap i forhold til ulykker (øyebad, plansje med fargekodene til rør og utstyr og signalhorn) samt produksjonsutstyr (søppelkassa, skapet, formannens skrivebord og en hammer). Men disse tingene kan og gi opplysninger  - flere har egen informasjonsverdi med tekst - om forhold mellom personer og grupper (formann – arbeidere, funksjonærer – arbeidere, forskjellige avdelinger) på arbeidsplassen. I noen grad kan tingene også vitne om hvordan arbeidsdagen kunne være.

Med stor dokumentasjonsiver – Margreta Eikangers samlinger

Margreta Eikanger ser ut til å ha flyttet til Rjukan en gang på 50-tallet og ble boende livet ut ved ei adresse i Tinngate. De var først minst tre stykker i husholdet. Hun og broren bodde sammen med faren, Nils, som muligens hadde eget skomakerveksted, men også jobbet som fabrikkarbeider. Margerata og broren Andreas – lokfører på Rjukanbanen – ser ikke ut til å ha funnet seg varige partnere. Om Andreas og Margreta var medlemmer av både fagbevegelsen eller parti er uklart, men faren Nils hadde sannsynligvis et visst engasjement i avholdsforeninga, fagforeninga og Partiet.[9]   

Industriarbeidermuseet var ikke det første museet som fikk stor glede av Margretas dokumentasjons- og bevaringsiver. Hun er også en vesentlig bidragsyter til Tinn Museums samlinger og leverte sannsynligvis de første tingene til det museet allerede i 1979. Da museet på Vemork kom i gang, fortsatte hun å gi gjenstander til bygdetunet på Øverland, så man kan anta at bevaringsiveren ikke var eksklusivt knyttet til NIA, men var snarere pragmatisk og knytta til de verdiene hun så i gjenstandene. Det samlede bildet blir uansett at NIA sitter med en forholdsvis større samling assosiert med Margreta Eikanger. Tinn Museum har litt over 50 museumsnummer knyttet til hennes familie.

Museets ansatte som kom i befatning med Margreta, ble imponert over hvor skikkelig hun ville ha tingene som skulle overleveres. Et særtrekk var at det var et tydelig system på det hun leverte fra seg – alle ting og dokumenter ble sirlig skildret på egne lapper med opplysninger om gjenstander og personer – men de var også pakket godt ned uten at hun hadde mistet oversikten over hva det som var på vei inn i museets samlinger. På tross av høy alder, hun var over 90 år da hun overførte de siste tingene på 90-tallet, skrev hun ned sirlige beskrivelser med nøyaktige dateringer (år).

Margreta hadde som mange andre på Rjukan, naturlig nok, tilgang på ting med tilknytning til Hydro. Det var også vanlig at gjenstander fra fabrikken kom inn i museets samlinger etter å ha vært på private hender. Siden broren var lokomotivfører på Rjukanbanen, er det ikke spesielt overraskende at flere gjenstander hadde tilknytning til denne, deriblant museets eneste uniform fra jernbanen.

Med unntak av gjenstander fra mennenes deltagelse i arbeidslivet – hele 57 museumsnummer har tilknytning til sko - vitner Margreta Eikangers utvalg først og fremst om helt hverdagslige gjenstander som seg i mellom varierte svært mye. De store gruppene er møbler, klær, turutstyr, verktøy, husgeråd, toalettsaker og pynt. Veldig mye forskjellig har kommet med.

Men gjenstander fra siste del av Margretas samtid var disse tingene ikke. Flesteparten har hun datert som produsert eller i bruk til første del av 1900-tallet. Blant gjenstandene som er knyttet til etterkrigstida, er det bare et fåtall som er knyttet til tida etter 1950. Høy alder gav status i Eikangers øyne.

Igjen, for å tolke noen få gjenstanders beskrivelser og for å danne et mer spesifikt bilde av disse, er registreringene av de tretten første gjenstandene fra Margreta Eikangers samlinger vurdert.

Spørsmålet er hvilke type verdier som kan knyttes til disse gjenstandene, og hvorfor har de sannsynligvis, utifra en lesning av objektenes registering, blitt tolket som museale?

Begrunnelsene for hvorfor de er kommet inn i samlingen kan besvares på fem forskjellige måter. Fire gjenstander representerer gamle utdaterte funksjoner, mens fem av gjenstandene  per i dag ennå kan sies å ha praktisk bruksverdi. Av disse fem bruksgjenstandene, samtlige er husgeråd eller klær, er to tydelig utslitte, to har en forholdsvis høy alder mens den siste er i anvendbar stand. De resteremde fire: To gjenstander vitner om gjenbruk eller en kreativ tilpasning, ett plagg har tydelig nok ekstra stor affeksjonsverdi og er sikkert estetisk vakker, mens en kjele kan beskrives som å ha en eksotisk form. Disse to siste er knyttet til estetikk, de andre tolkes i en mer praktisk retning.

Disse tretten tingene representerer i stor grad Eikangers egne verdivurderinger og de har ganske sikkert vært i bruk hjemme gjennom mange år. De vitner derfor om nøysomhet, reperasjoner, spesielle tilpasninger så som gjenbruk av tingene, men også lokale kjøp og forbruk og til slutt mere spesielt: Hjemlig produksjon. Med noen få unntak er dette gjenstander som i Margretas øyne er gamle nok til å komme på museum. For henne var høy alder definitivt en vesentlig verdi.

Margreta Eikanger og hennes familie har overlatt mye til museene i Tinn, både av gjenstander og arkiv. Hennes biografi som samler og person bør bli gjenstand for et større arbeid en gang i framtida.

Mengder av varer? Unni Cowards samling

Unni Coward var datter av kjøpmann James Coward, velkjent jernvarehandler og kjøpmann på Rjukan gjennom flere tiår. Sosialt og kulturelt sett er det nok riktig å framheve kontrastene mellom Margreta og Unni, men de hadde sannsynligvis minst to ting felles. De forble enslige livet ut og de gav mange ting til museet.

Coward regnes gjerne som ei kjøpmannsslekt, og ganske mange av tingene i Unnis samling har direkte tilknytning til familiens forretning, men dette er et poeng som kanskje ikke sier så mye. Det store flertallet av ting i en moderne gjenstandssamling har på et eller annet punkt vært utstilt for salg i en butikk. De aller fleste gjenstander har rett og slett vært varer.

Det er ikke lett å lese sosial status eller tilhørighet ut av en masse ting med uklar verdi i sin samtid. Kjøpekraft eller tilgjengelig pengemengde kan vel bare antydningvis vises igjennom gjenbruk av ting.

Når en stor giver ikke hadde samme gjennomgående kontakt i tid med museet og ikke selv knyttet nitidige beskrivelser til gjenstandene, er det vanskeligere å forklare hva tingene er eller hvorfor de ble del av museets samlinger.

Øvelsen man må gjennomgå blir forholdsvis lik den som gjaldt det lille utvalget av Margretas ting. Det er derfor fruktbart å gjøre en liten sammenligning.

Av atten utvalgte gjenstander gitt av Unni til Industriarbeidermuseet i 1985 kan hele tolv forklares som museale av den grunn at tingene også er gamle varemerker som i stor grad ikke lenger finnes i butikkenes sortiment (snus- og tobakksvarer, skismøring, fotballknotter med mer). Resten er bruksgjenstander med forholdsvis like forklaringer som Margretas ting.

En tydelig konklusjon, og dette er vel allerede antydet, er at forbruksvaner (rusmiddelbruk for eksempel) eller tilgang på varer har stor innflytelse på hva en giver kan overføre til museet.

Hjørdis Risings samling – hverdagen men også det helt unike

Også den tredje største giveren til Industriarbeidermuseets samlinger er kvinne. Hjørdis Rising gav i minst to forskjellige omganger godt over hundreogfemti gjenstander. Det er i stor grad de hverdagslige tingene i hjemmet som tallmessig er dominerende, mye husgeråd, pyntegjenstander men også møbler.

Men når det gjelder et par objekter beskriver katalogen gjenstander som virkelig blir særegne, og med helt spesiell lokal tilknytning. Morens portrett, muligens lærerinne Hildis Rising, er innrammet i et stykke metall som visstnok kom fra en bombe som i november 1943 ble sluppet over Rjukan.  Litt lenger ut i samlingen kommer vi over en kjele produsert på Hydro som fikk tilnavnet tyskerkjele. Den er knyttet til krigens knapphet, men er også på imponerende vis et spennende tilleggsprodukt fra Hydro.

Disse to tingenes mange og varierte verdier er bare i begrenset grad knyttet til sine egne verdier som bilderamme og kokekjele. De får heller ikke veldig mye større verdi hvis vi vurderer deres estetiske kvaliteter. De gis først og fremst stor betydning fordi giveren tydeligvis har ivaretatt og videreført et par fengende fortellinger om disse to gjenstandene. Det er nok sannsynlig at flere i Hjørdis’ krets var klar over disse. Dernest har hun fått noen ved museet til å knytte fortellingene til den aktuelle kjelens samt bilderammens registrering. Som objekter i Hjørdis Risings samling står de fram som spesielt verdifulle rett og slett fordi museets tolkning av disse to gjenstandene er ekstraordinær. De har mye mer ved seg, enn det som er tilfellet for resten av tingene.

De ukjente

Beskrivelsen av giveren som ukjent ble gjort i løpet av, først og fremst, 1992. Registreringene ved NIA ble, som figur 1 tydelig nok viser, i stor grad gjennomført i konsentrerte perioder og ikke gjennnomført med jevn hastighet. Et tydelig unntak er knyttet til registreringene i Margreta Eikangers samling. Man kan gjette seg til at dette hadde å gjøre med hennes store engasjement.

Det er derfor rimelig å anta at ”ukjent giver” syntes å være en grei snarvei å ta i en periode hvor man raskt gjennomførte godt over tusen registreringer. På flere nivåer er dette utilfredstillende, men på den annen side så kan denne ”samlingen” kanskje være representativ for tverrsnittet i Industriarbeidermuseets samlinger? 

For alle de andre samlingene som ikke er behandlet her.

I så måte ser man at noen gjenstander sannsynligvis har vært i bruk på Hydro eller har hatt tilknytning til arbeiderbevegelsens organer (noen foreninger og Folkets Hus), men hvem som har levert tingene, er som sagt ikke kjent. Noen typer ting går igjen i denne samlingen. Det er mye verktøy, måleinstrumenter og forholdsvis mange skilt i dette materialet. I tillegg en god del pokaler, pins eller premier (inngraverte fat med mer).

Med noen få hederlig unntak gjør manglende beskrivelsene av disse objektene i katalogen – datering og stedstilknytning mangler i veldig stor grad – at de rett og slett får svært begrenset verdi.

Noen konklusjoner: Hva slags svar gir samlingen?

Industriarbeidermuseets gjenstandssamlinger nærmer seg slutten av tjueåra og det er på høy tid å telle opp og beskrive dens utvikling, sammensetning og verdi så langt. Kanskje spesielt fordi museet ble etablert på et tidspunkt hvor avindustrialisering tydelig nok truet. Etter den tid har samfunnet i mindre grad blitt preget av industrien og er nok mindre preget av tydelige ideer om kollektiver som industriarbeiderkulturen. Det skal i alle fall være stilt som et retorisk spørsmål: Renner tida ut for Norsk Industriarbeidermuseum?

Museets samlinger er i stor grad knyttet til Rjukansamfunnets utvikling etter 1905. Mange av de typiske men også helt spesielle gjenstandene industriarbeideren omga seg med, kjøpte, brukte, men også produserte har funnet vei inn i museets samlinger. Det viktige spørsmålet er hvor mange ting som tydelig har mange referanser til arbeiderkulturen. Mange av registreringene i katalogen gir nok for få beskrivelser i så måte. Men en god del registreringer, spesielt i Hydrosamlingen og Margreta Eikangers samling, har referanser til systemer, både innenfor og utenfor fabrikken og innenfor Eikanger-familiens liv, som gjør at vi kan tolke forhold på arbeidsplassene og arbeiderklassens forhold hjemme og på fritida gjennom gjenstandene.

Samlingene er et svar på programerklæringene knyttet til museets etablering på begynnelsen av 1980-tallet, og samlingene verdi lar seg nok vurdere. Men faktum er nok også at tre av fem samlinger vurdert her, ikke er tilfredstillende registrert.

Praksisen i innsamlingsarbeidet bar i ganske stor grad preg av forholdsvis store skippertak, spesielt i forhold til registreringene. Det har resultert i samlinger som nødvendigvis var avhengig av et spesielt stort engasjement fra givernes side for å få stor verdi.

Skal større deler av samlingen i framtida få stor nytte, bør innsamlingsarbeidet i mye større grad bli prioritert og preget av systematisk kontinuitet.

Helge Dahls forventning om en nærmest sømløs overgang mellom arbeiderkulturen, arbeiderbevegelsen og Industriarbeidermuseet er på mange måter treffende, men oversettelsen av de ideene til museumssamlinger er svært komplisert. Når arbeiderbevegelsen på mange måter ikke lenger har en type oppslutning eller form som gjør at den minner om en folkebevegelse, blir ikke utfordringene mindre for innsamlingsarbeidet i framtida.

---

[1] Helge Dahl, Rjukan bind III fra 1980 til 2000 (Tinn kommune, 2000), side 91

[2] Se for øvrig Helge Dahl, Frihet Likhet Brorskap. Tinn og Rjukan Arbeiderparti 75 år (Rjukan: Tinn og Rjukan Arbeiderparti, 1986). 

[3]  Dahl (2000), side 92.

[4] Selve hovedpoenget var at arbeidsfolks kultur var underdokumentert og lite synlig i museumslandskapet, se artikler av henholdsvis Gunnar Gregersen (styremedlem i museet) og Bjørn Edvardsen (direktør 1983 - 1998) i Tidsskrift for Arbeiderbevegelsens historie i 1981 og 1986. Edvardsens artikkel kan sees som en manøver innenfor museenes kulturpolitiske terreng. Se Gregersen, G. ”Arbeiderkultur - finnes den?” TFAH 1981:2, s. 127 – 135; og Edvardsen, B. ”Industriarbeidermuseet på Rjukan”; TFAH 1986:1, s. 91 – 97

[5] Thor Halvorsen, ”Industriarbeideren – for ung til å bli satt på museum?” Seminar på Rjukan 13. -14- februar 1981:Industriarbeidermuseum i en større sammenheng, s. 49

[6] Anne Eriksen, Museum. En kulturhistorie (Oslo: Pax Forlag A/S, 2009), side 115.

[7] Museets registre har gått veien fra å bare være nedtegnelser på papir (på NKKM-skjemaer og i såkalte aksesjonsprotokoller), via en hverdag med papir og en elektronisk database (to forskjellige egenproduserte systemer, det siste basert på programvaren Access) til situasjonen i dag hvor hele registreringen i prinsippet gjøres i en database (Primus (Oracle)). Alle tre systemene er bevart inntakt og har vært i bruk i denne studien.

[8] Mange av opplysningene om hvordan det konkrete innsamlingsarbeidet blei gjennomført, inklusive den løpende kontakten med giveren og den faktiske hentingen av tingene, er kommet fram i samtaler med Torolf B. Mathisen, i jobb ved NIA i perioden 1987 til 2004, og Arild Mathisen som begynte ved museet i 1990.

[9] Opplysningene er noe usikre men stammer fra Torolf Mathisen som tok imot gjenstander til museet fra Eikanger-familien på 80- og 90-tallet, fra brev adressert til Andreas og Margreta og medlemsbøkene til Nils i arbeiderforeninga og arbeidernes avholdsforening. Disse dokumentene er er del av NIA/A-1094/ Margreta Eikangers arkiv