Kronikken slapp aldri til noen steder, men sett i lys av Utøya og en pågående diskusjon om nøytralitet i Røde Kors vedrørerende Israel, så er ett poeng i den plutselig relevant: Nøytralitet er er dynamisk og historisk bevegelig størrelse. Her følger to relevante lenker og dernest den til nå upubliserte kronikken:
http://www.vl.no/samfunn/opprort-over-israel-invitasjon/
http://www.visitvemork.com/no/vemork/utstilling/126915
Hakk i plata? Bistand som våpen i fortid og nåtid.
Med norsk tilstedeværelse og krigføring i Afghanistan har det oppstått en diskusjon om bruken av sivil og humanitær bistand som virkemiddel for å fremme våre og alliertes interesser. Problemstillinga er ikke ny. Norge brukte for eksempel ikke-statlige organisasjoners feltsykehus allerede i Finland i 1918 for å bekjempe fienden. Den gangen den røde fienden.
Sentralt i nåtidas diskusjon har vært om skillet mellom militær okkupasjonsmakt og humanitært arbeid er tydelig nok, og om det er hensiktsmessig med såkalt militær bistand. Et tydelig ideal artikuleres av H. W. Kongsgård i en kommentar i Tidsskrift for den norske legeforeningen (Nr. 5, 4. mars 2011). Der understrekes det at “uavhengig helsepersonell og humanitære organisasjoner” nødvendigvis må få “presisere sin nøytralitet overfor lokalbefolkningen og det internasjonale samfunnet generelt.” En prisverdig og god ide, et mål kanskje? Men er det gjennomførbart? Problemstillinga er i alle fall ikke ny.
Eksempelet fra fortida er knyttet til Europas revolusjonære fase på slutten av første verdenskrig. Hjelpearbeidere og leger gjorde mot dette bakteppet sitt valg i 1918. Da tok medlemmer av den norske legestanden et tydelig standpunkt og brukte ikke-statlige organisasjoner – blant annet Norges Røde Kors – for å støtte en av partene i Finlands borgerkrig. I 1918 var det den røde revolusjonen som skulle nedkjempes.
En klar antirussisk og antisosialistisk stemning på datidas høyreside og en tydelig skepsis til arbeiderbevegelsens prosjekt innafor borgerskapet lot seg overføre til antirevolusjonær aktivisme også blant leger og sykepleiere. Og, Røde Kors som organisasjon blei brukt til å støtte regulære tropper på slagmarken.
Lege og senere overlege Harald Natvig som ledet de to feltsykehusene (“ambulansene”), sier det tydelig nok i sin rapport fra 1918:
“De meddelelser, som kom fra Finland til Norge mod midten af februar 1918, var yderst alamerende: Paa den ene side sult og nöd, saagodtsom i hele landet, paa den anden side de röde revolutionæres voldelige overgreb lige overfor landets övrige befolkning. Kun general Mannerheim’s nyorganiserede, sparsomme hvide tropper i det nordlige Finland gav haab.”
I alt to norske feltsykehus blei sendt og blei disponert av Mannerheims hær. Denne hæren, sammen med en tysk invasjonsstyrke, nedkjempet motstanderne før våren var omme.
Dagens Afghanistan og Finland i 1918 har få likheter, det er ikke poenget. Men går det i det hele tatt an å tre inn i en ideell ubundet rolle? Hvor frihet fra internasjonal politikk og andre forpliktelser gir spesielt gode muligheter til å hjelpe sivile?
Norges halvoffisielle innsats i den finske borgerkrigen er et eksempel på at dette i beste fall er problematisk.
Innsatsen var halvoffisiell fordi forsvarsdepartementet og hæren utstedte instrukser og gav utstyr til feltsykehusene før avreisen til Finland. Høyt plasserte privatpersoner tilknyttet blant annet et nettverk rundt forvaltningen og i toppolitikken, deriblant “fru statsraad Ida Konow,” brukte sine kontakter og sin innflytelse for å støtte de hvite i Finland.
Dessuten blei en humanitær hjelpeinnsats direkte tilknyttet Mannerheims militærstyrker og fungerte praktisk talt som sanitetstropper. Var dette militær bistand? Definitivt. Virkemidlene og aktørene hadde dessuten noen mål til felles som vanskelig kan beskrives som andre enn politiske. Var antirrevolusjonær aktivisme en fellesnevner? Ja.
Poenget her er at idealisme i 2010 og 1918 har en del til felles. Sosial og kulturell tilhørighet innafor borgerskapet gjorde at man kunne anse bolsjeviker og revolusjonære røde som aggressive overgripere som “samfunnet” måtte forsvare seg mot. Militante islamister er de i dag som først og fremst fyller fiendebildet. Politiske pariaer må om nødvendig bekjempes på slagmarken.
Humanitær idealisme er i så måte ikke et ubevegelig prinsipp, men del av en historisk prosess hvor ting er i endring. Det er nok ikke så enkelt at våre eller andre ikke-statlige utsendinger er uberørt av si tid eller nasjonal, sosial eller kulturell tilhørighet. Det er derfor gode grunner til å nøye undersøke grunnene til at staten vår – uoffisielt, halvoffisielt, offisielt – engasjerer seg i andre land.
Å bekjempe Finlands revolusjon i 1918 var nok i tråd med det offisielle Norges ønsker. Vurderinga var vel at landet vårt hadde glede av visse systemer og sto i gjeld til en og annen stormakt.
khd 26. april 2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar