Dokumentet som følger har jeg laga på vegne av min arbeidsplass, som jo har et behov for å flagge egen rolle og posisjon fra tid til annen, ikke minst overfor sentrale myndigheter. I skjæringspunktet mellom hvordan oppgavene løses fra dag til dag for eksempel ved Arkiv på NIA, et arkivdepot på museum, og offentlige virkemidler, økonomisk basis og kulturell overbygnig, står altså undertegnede.
Men den innledningen klipper og limer jeg Industriarbeidermuseets innspill, som også dukker opp i enda av denne lenke: Stortingsmelding om arkiv.
Stortingsmelding om arkiv
Norsk Industriarbeidermuseum virker for bevaring og formidling av arkiver fra privat sektor og driver derfor blant annet et aktivt innsamlingsarbeide. Stortingsmelding om arkiv legges fram i 2012 og i det arbeidet har museet deltatt i den innledende fasen. Her kan du lese NIAs innspill til kulturdepartementet i den anledning.
Norsk Industriarbeidermuseum er ikke «bare» et museum, men er også ifølge sitt eget planverk en arkivinstitusjon. Ifølge stiftelsens styrebehandlede Plan for bevaring av privatarkiver ved Norsk Industriarbeidermuseum (side 3): «Museet er og har vært en depotinstitusjon for historiske privatarkiv.» Det er et helt sentralt premiss for NIA at innsatsen styres etter arkivfaget og holdes adskilt fra andre fagbaserte tradisjoner innenfor kulturbevaringsfeltet. Museet bevarer og formidler allerede flere privatarkiver fra industrien, arbeiderbevegelsen, personer og andre, og vil fortsette innsamlingsarbeidet da vi i overskuelig framtid har tilgjengelige ressurser til å øke bestanden av arkiver. NIA har en strengt definert rolle knyttet til bevaring og formidling av kun privatarkiver, og vil videreutvikle denne rollen i framtida i størst mulig bredde. I løpet av 2012 vil NIA har cirka 1000 hyllemeter bevarte og tilgjengliggjorte arkiver fra privat sektor.
Norsk Industriarbeidermuseum er del av et museumslandskap som nok ikke gjennomgående har helt den samme standard eller tradisjon med hensyn til arkiv. Men ved siden av miljøene som først og fremst ivaretar forvaltningens og kommunenes arkiver, som jo også håndterer de største mengdene privatarkiver, er museene den ene store gruppen som kun har en rolle i forhold til privatarkivene. I tillegg kommer enkeltstående depotinstitusjonen som Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek samt Misjonsarkivet.
NIA er av den formening at arkivmeldingen bør rette et spesielt fokus på bevaring og formidling av privatarkiver, og at det er verdt å vurdere å styrke de miljøene eller enkeltaktørene som har kapasitet til å gjøre en vesentlig innsats for feltet.
På tross av museenes forholdsvis problematiske forhold til arkivfaget anser vi allikevel det store mangfoldet disse representerer, med god geografisk spredning, som et godt utgangspunkt. Museenes grunnleggende rolle og posisjon er avklart i ICOMs museumsetiske regelverk, men de blandete erfaringene med museene som arkivinstitusjoner gjør at NIA ønsker en offentlig autoriseringsordning som avklarer hvordan slike organisasjoner skal løse oppgavene som arkivdepot.
Vi våger den påstand at få arkiver fra privat sektor bevares. Det aller, aller meste går til grunne. I følge ABMU-statiskk fra 2009 var bare 15% av det totale bevarte arkivmaterialet fra private arkiv. Et forholdsvis naturlig resultat tatt i betraktning av bevaringsplikten som i stor grad foreligger i offentlig sektor. Vi vurderer det slik at dette er en alvorlig ubalanse med hensyn til fordelinga av det bevarte kildematerialet i depotarkivene. Forståelsen for landets fortid kan bli spesiell hvis den skal tolkes på bagrunn av et overveldende stort kildemateriale fra forvaltninga og kommunene, og et forholdsvis begrenset materiale fra enkeltpersoner, organisasjoner, bedrifter og andre i private sektor.
For å bøte på dette problemet og på bakgrunn av at store deler av bevaringsverdige privatarkiver blir borte hver dag, bør arkivmeldingen etablere offensive mål og nye virkemidler for å nå disse. Vi ønsker noe større midler over statsbudsjettet til drift, men også nye ordninger for investeringer eller prosjekter på områder som bevaring av større bedriftsarkiver, og også til opprettelse eller utvidelse av eksisterende magasiner ved depotinstitusjonene.
Samfunnets sosiale og kulturelle mangfold er stort, og NIA ønsker at meldingen peker i mange forskjellige retninger for å muliggjøre en bedre og større bevaringsinnsats for privatarkiver. Det er et vensentlig poeng at «nettene» vi har ute for å fange arkiver er mange, varierende av størrelse og med forskjellig maskevidde.
I samme retning: Vi anbefaler at arkivpolitikken blir en helhetlig politikk for arkiver som ikke er oppdelt etter forvaltningsnivå, men at virkemidlene må være mange. Konkret: Norsk Industriarbeidermuseum vurderer det dithen at stor institusjonell sentralisering ville være et skritt i feil retning. Ressursene bygd opp i de forskjellige kommunale arkvinstitusjonene bør videreutvikles på samme måte som arkivverkets strukturer. På samme måte: Institusjoner som kun har en rolle innafor privatarkiver må få rom og ressurser til å videreutvikle seg.
NIA mener at geografisk spredning og nærhet til mange lokalsamfunn er den beste inngangen til dialog med eiere av privatarkiver.
Overdragelse av privat eiendom eller kjøp av depottjenester er en frivillig handling gjort av personer, selskaper og foreninger. NIA forutsetter at dette også vil være situasjonen i framtida. Gitt disse to forholda har NIA en tydelig opplevelse av at lokalt og regionalt eierskap og engasjement i museer og arkivinstitusjoner er et svært viktig gode.
Bevaring av privatarkiver har lykkes innenfor noen miljøer, så som i de såkalte nye industristedene som bygde opp egne bevaringsinstitusjoner som museer fra 1970-tallet. Disse har i forholdsvis stor grad fått til å bevare vesentlige arkiver lokalt. Vi vurderer det som kritisk nødvendig å bygge videre på og styrke disse miljøene, de er faktisk gode piloter for innsamling og bevaringsinnsats for privatarkiver.
En slik målrettet styrking kan gi gode resultater på kort og middels sikt. På lang sikt kan den forhåpentlig gi gode grunner – gode resultater og oppmerksomhet om saken - for at kommuner og fylkeskommuner, staten og private instanser, sammen kan bygge opp nye lokale og regionale insititusjoner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar